Så var vi endelig i mål. Siste eksamen ble unnagjort på fredag, så nå er vi ferdig med alt som heter skole for en stund. Eksamen gikk greit, selv om vi ikke var like heldige som sist gang og fikk de samme oppgavene som vi hadde på prøveeksamen. Etter vi var ferdige gikk de fleste rett i pilsen, så stemningen stod i taket på eksamensfesten veldig tidlig. Det hele endte med at utestedet gikk tom for all drikken de hadde før klokka var 12. Til og med ølen!
I går var jeg å plukket opp to kritthvite foreldre på flyplassen. Har plassert de på et fint, lite hotel nedi gata. De fleste har avreise neste søndag, men det er en god del som allerede har fått utsatt reisen sin og tar en uke ekstra ferie - blant annet Maria. Jeg drar hjem med mor og far den 27, og er tilbake i kulden natt til 29. Gleder meg ikke til det kuldesjokket.
I kveld er det releaseparty for Bali-filmen på Ultimo, på Agnes sin regning! Studiesenteret har en egen kamera-mann som har vært med på det meste av det vi har gjort, og så laget en dvd som vi får med oss hjem som minne. Det blir morsomt å se hvor mye vi er med på filmen. Føler kamera-mannen har vært opp i trynet på oss hvor enn vi har vært!
Ellers så er vi nå over i totalt feriemodus, og skal nyte den siste lille tiden vår til det fulleste! Denne uken blir vi værende på Ananda og skal få unna gjort den siste juleshoppingen og ellers få gjort alt det vi ikke har rukket enda. Når de andre drar hjemover på søndag, drar jeg, mor, far og Maria en ny tur til Gili for noen dager. Der er det stort sett kun snorkling og super-tanning som står på programmet. Begynner å bli desperate nå... Og så vips så er vi hjemme igjen!
søndag 16. november 2008
onsdag 5. november 2008
Å lese, eller ikke å lese...
Så sitter vi her igjen, på Café Bali som vi stort sett alltid gjør. Tror jeg har vært her hver dag den siste uken, noen ganger både til frokost, lunch og middag! Men jordbærene med krem er fortsatt like gode, og nettet fungerer i motsetning til hva det har gjort på Ananda i det siste... Det har nå vært en del rolige dager, da vi fortsatt ikke vet noe mer om når henrettelsene skal fullbyrdes. I den anledning skulle en nesten tro at vi var godt i gang med lesingen til siste eksamen i ex.fac, som nå bare er litt over en uke unna, men den gang ei...
Som sagt så sitter vi her på Café Bali, mens ex.fac. bøkene, de ligger fortsatt godt gjemt under hauger med klær på rommet. I morgen er det siste dag før prøveeksamen, så det ser ut til å bli et temmelig stort skippertak og lite sol den dagen. En liten trøst er at vi er langt fra de eneste. Av en eller annen uforklarelig grunn er det utrolig vanskelig å skrape sammen selvdisiplin og motivasjon til å sitte inne å lese mens en er her på Bali, særlig når det nærmer seg hjemreise. Meeeen nå har jeg sittet her så lenge at skjermen snart kommer til å bli svart, så det er kanskje på tide å tusle tilbake. Om det blir ex.fac. boken som blir rotet frem, eller en episode av One Tree Hill gjenstår å se. Og hvordan det skal gå på fredag blir nå hvertfall spennende, så stay tuned!
lørdag 1. november 2008
Ny update:
Nå har det gått en stund siden sist oppdatering, noe som har bakgrunn i at det har skjedd en god del i det siste, så her kommer en ny oppsummering.
Sist helg var vi på rafting tur. Ingen av oss har raftet før så sommerfuglene var på plass da vi satt i bussen på vei opp i fjellene. Vi fikk på oss utstyret, fant oss en båt og fikk tildelt en guide. Og her må det bare tilføres at stort sett hele lokalbefolkningen (guiden vår var absolutt intet unntak) har en latterlig dårlig humor. Minner om humoren til småperverse drittunger… Men tilbake til saken. Elven vi skulle ned var 10 kilometer lang. Ca. i midten fikk vi stoppe og bade i noen vannfall, og da vi kom ned til enden fikk vi lunsj. Det beste ordet til å oppsummere turen tror jeg må være ”koselig”. Nå er jeg som sagt ganske nybegynner i dette her, men vil ikke tro at ”koselig” er det første de fleste assosierer med rafting. Så vi ble enige om å heller kalle det en ”eksotisk elvetur. Selv om det ikke ble det villeste adrenalin kicket ut av det, var det en morsom dag. Omgivelsene var helt nydelige, føltes som vi var midt inni jungelen, men gigantiske trær og hengeplanter, trazanslynger og fossefall.
Etter raftingen var det klart for Spice Girls vs. Backstreet Boys-party på kvelden. Vi fikk skrapt sammen vår egen lille gruppe, der Maria ble utnevnt til Mel C og jeg til Victoria. Kreativiteten til folk stod det som vanlig ikke på, og det var mye girlpower og fløtepuser den kvelden. Stjerner i sikte konkurranse ble det også, der den ene versjonen av Backstreet Boys stakk av med seieren etter å ha sjarmert publikum i senk med bl.a. roser. De gamle 90-talls hitsene gikk hele kvelden, det er rart hvor mange tekster du faktisk husker fra 3. Klasse, og stemningen stod i taket.
På onsdag var det klart for den store fotballkampen mellom Gostudy og Gateway. Gateway har egen idrettslinje og er dobbelt så mange som oss, så vi var vel ikke akkurat regnet som favoritter. Kampen ble spilt på Cangu Club, et hotell/rikmannsklubb der blant annet Real Madrid har ferieoppholdet sitt, og med ca. 90 tilskuere fra oss, og det dobbelte fra Gateway var alt lagt til rette for en god kamp. Kampen ble blåst i gang og allerede etter 15 minutter kom det første målet vårt etter en corner. Jubel stod i taket og vi gikk til pause med ledelse. Etter en liten hvil ble kampen tatt opp enda ett hakk. Prestisjen og stoltheten som stod på spill var tydeligvis stor, og en stund så det ut som halvparten kom til å bli båret av banen. Det er ingen nyhet at det er et nokså anspent forhold mellom Gateway og Gostudy, og det har blitt en del drittslenging - vi har blant annet blitt utnevnt til ”studyhoes”ene… Jeg syns det hele er latterlig. Vi er alle nordmenn på andre siden av jorden, så hvem bryr seg om vi går på den ene eller den andre skolen. Det hele minner mest om en barneskolekrangel a la ”a-klassen er bedre enn b-klassen”. Men det hele førte i det minste til en god kamp som ingen hadde lyst å tape.
Tidlig i andre omgang kom det andre målet, også denne gang etter en corner, og med stillingen 2-0 så det ut til å gå mot en sensasjon (Gostudy har aldri vunnet en fotballkamp mot Gateway). Men kampen er ikke over før dommeren har blåst og da det gjenstod 20 minutter utlignet Gateway til 2-1. De siste 20 minuttene før fløyta ble blåst og seieren var et faktum tror jeg må være de mest nervepirrende 20 minuttene jeg noensinne har vært med på i en fotballsammenheng. Da det endelig var over styrtet alle ut på banen, mens Gateway tuslet fort ut med halen mellom beina. Agnes spanderte øl på hele laget, og det ble full feiring resten av kvelden. Det var ganske deilig å få jekket ned Gateway ett par hakk, og vi kommer til å leve på den seieren lenge!
Vi har hatt langhelg denne helgen, og i den anledning var det klart for aksjon til inntekt for barnehjemmet kombinert med pre-halloweenparty på torsdag. De aller fleste hadde tatt den skikkelig ut og stilte opp i bra kostymer. Det var alt fra engler og djevler, katter og hippier. Jeg var fe mens Maria var en av de mange djevlene. I tillegg var det mange bra, skikkelig originale kostymer som karius og baktus, dyne og pute, b-gjengen og kveldens store vinner; hulken!
Gostudy samarbeider som sagt med et barnehjem her nede, og hvert år blir det arrangert aksjon blant elevene for å samle inn penger. I tillegg til donasjonene fra oss elever har også flere av restaurantene og butikkene fra lokalområdet bidratt, med alt fra middager og kjoler til strikkhopp og surfekurs. Blant bidragene fra elvene fantes blant annet ferdige musikkoppgaver, blader og bøker, ”slave for en dag”-kuponger, snus og alkoholkvoter, norske tamponger og paracet, hyttetur til Hemsedal, båttur i Kragerø og de store favorittene: norsk godteri, chips og pålegg fra de som har hatt besøk hjemmefra. Etter to måneder hjemmefra er det visse ting en savner ganske godt, og noe av den norske maten gikk for latterlig høye priser. La meg bare skyte inn at 1 million tilsvarer ca. 650 norske kroner. De sykeste budene var blant annet; en enkel eske gomp for en million, en pose sørlandschips for 2 millioner, en enkel snusboks for 1,4 millioner, en pakke knekkbrød for 2,1 millioner, en melkerull for 1,4 millioner, en boks leverpostei og en boks makrell i tomat for 2 millioner og ikke minst en pose nonstop for svimlende 2,7 millioner! Om det var det gode formålet eller alkoholserveringen som skøyt prisene i været vet jeg ikke, det var vel mest sannsynlig en kombinasjon. Da hammeren smalt i bordet for siste gang hadde vi i hvert fall klart å samle inn 150 millioner, noe som tilsvarer ca. 95 000 norske kroner! Og på bare en kveld! Dette var også en knusing av fjorårets rekord på 90 millioner. Mitt bidrag til årets aksjon ble en surfeweekend på Jæren som gikk for 1,1 millioner også fikk jeg selv sikret meg et lite stykke Norge (en stor plate Freia melkesjokolade) for en million. Den ankommer rykkende fersk med foreldrene til Caroline i dag, og skal nytes til det fulle!
Ellers så vet jeg ikke om det er noen som har lest VG hjemme og fått med seg alt snakket om terroraksjoner her på Bali (hørte rykter om at det stod mer i norske aviser i dag). Hele saken har bakgrunn i at de 3 terroristene som ble tatt for bombeangrepet her i Kuta i 2002 som tok livet av over 200 mennesker, skal henrettes i dag, og det derfor er frykt for opprør og hevnaksjoner. Det Australske utenriksdepartementet har gått ut med en advarsel mot å dra til Bali i denne perioden (det har ikke vært kjent nøyaktig hvilken dag henrettelsene skulle finne sted, det ble bare sagt at det skulle skje i begynnelsen av november). Norske UD, eller noen andre land, har så vidt jeg vet fortsatt ikke gått ut med noen offisiell advarsel, og det er grunn til å tro at noe av årsaken til at de Australske myndighetene er så tidlig ute med advarselen er fordi de fikk sterk kritikk etter angrepet i 2002. Den norske ambassaden her nede har likevel gått ut og bedt folk om å være ekstra forsiktige og tenke over hvor de oppholder seg. Vi har fått beskjed om å unngå store turistattraksjoner, store kjøpesentre og partystreeten i Kuta til henrettelsene er over. Dette er ikke fordi terrortruslene blir betraktet som store, men bare forhåndsregler. I tillegg er sikkerheten og vaktholdet på de to hotellene våre blitt økt, så vi blir godt passet på og det er absolutt ingen grunn til bekymring! Vi merker veldig lite til hele opplegget her nede, og går absolutt ikke rundt og bekymrer oss og er redde.
Selv om det blir en helg uten festing på byen eller shopping på de store kjøpesentrene så finnes det nok av ting å få tiden til å gå med. I går var vi på Geger-beach og i dag er det den siste musikkoppgaven og litt trening som står på programmet, så livet går som normalt her nede fortsatt. Nå er det bare 2 uker igjen til siste eksamen, noe som igjen betyr at hjemreisen er faretruende nær. Selv om vi ikke har lyst å dra fra livet på Bali, gleder vi oss til å komme hjem til familie og venner igjen også.
Ciao!
Sist helg var vi på rafting tur. Ingen av oss har raftet før så sommerfuglene var på plass da vi satt i bussen på vei opp i fjellene. Vi fikk på oss utstyret, fant oss en båt og fikk tildelt en guide. Og her må det bare tilføres at stort sett hele lokalbefolkningen (guiden vår var absolutt intet unntak) har en latterlig dårlig humor. Minner om humoren til småperverse drittunger… Men tilbake til saken. Elven vi skulle ned var 10 kilometer lang. Ca. i midten fikk vi stoppe og bade i noen vannfall, og da vi kom ned til enden fikk vi lunsj. Det beste ordet til å oppsummere turen tror jeg må være ”koselig”. Nå er jeg som sagt ganske nybegynner i dette her, men vil ikke tro at ”koselig” er det første de fleste assosierer med rafting. Så vi ble enige om å heller kalle det en ”eksotisk elvetur. Selv om det ikke ble det villeste adrenalin kicket ut av det, var det en morsom dag. Omgivelsene var helt nydelige, føltes som vi var midt inni jungelen, men gigantiske trær og hengeplanter, trazanslynger og fossefall.
Etter raftingen var det klart for Spice Girls vs. Backstreet Boys-party på kvelden. Vi fikk skrapt sammen vår egen lille gruppe, der Maria ble utnevnt til Mel C og jeg til Victoria. Kreativiteten til folk stod det som vanlig ikke på, og det var mye girlpower og fløtepuser den kvelden. Stjerner i sikte konkurranse ble det også, der den ene versjonen av Backstreet Boys stakk av med seieren etter å ha sjarmert publikum i senk med bl.a. roser. De gamle 90-talls hitsene gikk hele kvelden, det er rart hvor mange tekster du faktisk husker fra 3. Klasse, og stemningen stod i taket.
På onsdag var det klart for den store fotballkampen mellom Gostudy og Gateway. Gateway har egen idrettslinje og er dobbelt så mange som oss, så vi var vel ikke akkurat regnet som favoritter. Kampen ble spilt på Cangu Club, et hotell/rikmannsklubb der blant annet Real Madrid har ferieoppholdet sitt, og med ca. 90 tilskuere fra oss, og det dobbelte fra Gateway var alt lagt til rette for en god kamp. Kampen ble blåst i gang og allerede etter 15 minutter kom det første målet vårt etter en corner. Jubel stod i taket og vi gikk til pause med ledelse. Etter en liten hvil ble kampen tatt opp enda ett hakk. Prestisjen og stoltheten som stod på spill var tydeligvis stor, og en stund så det ut som halvparten kom til å bli båret av banen. Det er ingen nyhet at det er et nokså anspent forhold mellom Gateway og Gostudy, og det har blitt en del drittslenging - vi har blant annet blitt utnevnt til ”studyhoes”ene… Jeg syns det hele er latterlig. Vi er alle nordmenn på andre siden av jorden, så hvem bryr seg om vi går på den ene eller den andre skolen. Det hele minner mest om en barneskolekrangel a la ”a-klassen er bedre enn b-klassen”. Men det hele førte i det minste til en god kamp som ingen hadde lyst å tape.
Tidlig i andre omgang kom det andre målet, også denne gang etter en corner, og med stillingen 2-0 så det ut til å gå mot en sensasjon (Gostudy har aldri vunnet en fotballkamp mot Gateway). Men kampen er ikke over før dommeren har blåst og da det gjenstod 20 minutter utlignet Gateway til 2-1. De siste 20 minuttene før fløyta ble blåst og seieren var et faktum tror jeg må være de mest nervepirrende 20 minuttene jeg noensinne har vært med på i en fotballsammenheng. Da det endelig var over styrtet alle ut på banen, mens Gateway tuslet fort ut med halen mellom beina. Agnes spanderte øl på hele laget, og det ble full feiring resten av kvelden. Det var ganske deilig å få jekket ned Gateway ett par hakk, og vi kommer til å leve på den seieren lenge!
Vi har hatt langhelg denne helgen, og i den anledning var det klart for aksjon til inntekt for barnehjemmet kombinert med pre-halloweenparty på torsdag. De aller fleste hadde tatt den skikkelig ut og stilte opp i bra kostymer. Det var alt fra engler og djevler, katter og hippier. Jeg var fe mens Maria var en av de mange djevlene. I tillegg var det mange bra, skikkelig originale kostymer som karius og baktus, dyne og pute, b-gjengen og kveldens store vinner; hulken!
Gostudy samarbeider som sagt med et barnehjem her nede, og hvert år blir det arrangert aksjon blant elevene for å samle inn penger. I tillegg til donasjonene fra oss elever har også flere av restaurantene og butikkene fra lokalområdet bidratt, med alt fra middager og kjoler til strikkhopp og surfekurs. Blant bidragene fra elvene fantes blant annet ferdige musikkoppgaver, blader og bøker, ”slave for en dag”-kuponger, snus og alkoholkvoter, norske tamponger og paracet, hyttetur til Hemsedal, båttur i Kragerø og de store favorittene: norsk godteri, chips og pålegg fra de som har hatt besøk hjemmefra. Etter to måneder hjemmefra er det visse ting en savner ganske godt, og noe av den norske maten gikk for latterlig høye priser. La meg bare skyte inn at 1 million tilsvarer ca. 650 norske kroner. De sykeste budene var blant annet; en enkel eske gomp for en million, en pose sørlandschips for 2 millioner, en enkel snusboks for 1,4 millioner, en pakke knekkbrød for 2,1 millioner, en melkerull for 1,4 millioner, en boks leverpostei og en boks makrell i tomat for 2 millioner og ikke minst en pose nonstop for svimlende 2,7 millioner! Om det var det gode formålet eller alkoholserveringen som skøyt prisene i været vet jeg ikke, det var vel mest sannsynlig en kombinasjon. Da hammeren smalt i bordet for siste gang hadde vi i hvert fall klart å samle inn 150 millioner, noe som tilsvarer ca. 95 000 norske kroner! Og på bare en kveld! Dette var også en knusing av fjorårets rekord på 90 millioner. Mitt bidrag til årets aksjon ble en surfeweekend på Jæren som gikk for 1,1 millioner også fikk jeg selv sikret meg et lite stykke Norge (en stor plate Freia melkesjokolade) for en million. Den ankommer rykkende fersk med foreldrene til Caroline i dag, og skal nytes til det fulle!
Ellers så vet jeg ikke om det er noen som har lest VG hjemme og fått med seg alt snakket om terroraksjoner her på Bali (hørte rykter om at det stod mer i norske aviser i dag). Hele saken har bakgrunn i at de 3 terroristene som ble tatt for bombeangrepet her i Kuta i 2002 som tok livet av over 200 mennesker, skal henrettes i dag, og det derfor er frykt for opprør og hevnaksjoner. Det Australske utenriksdepartementet har gått ut med en advarsel mot å dra til Bali i denne perioden (det har ikke vært kjent nøyaktig hvilken dag henrettelsene skulle finne sted, det ble bare sagt at det skulle skje i begynnelsen av november). Norske UD, eller noen andre land, har så vidt jeg vet fortsatt ikke gått ut med noen offisiell advarsel, og det er grunn til å tro at noe av årsaken til at de Australske myndighetene er så tidlig ute med advarselen er fordi de fikk sterk kritikk etter angrepet i 2002. Den norske ambassaden her nede har likevel gått ut og bedt folk om å være ekstra forsiktige og tenke over hvor de oppholder seg. Vi har fått beskjed om å unngå store turistattraksjoner, store kjøpesentre og partystreeten i Kuta til henrettelsene er over. Dette er ikke fordi terrortruslene blir betraktet som store, men bare forhåndsregler. I tillegg er sikkerheten og vaktholdet på de to hotellene våre blitt økt, så vi blir godt passet på og det er absolutt ingen grunn til bekymring! Vi merker veldig lite til hele opplegget her nede, og går absolutt ikke rundt og bekymrer oss og er redde.
Selv om det blir en helg uten festing på byen eller shopping på de store kjøpesentrene så finnes det nok av ting å få tiden til å gå med. I går var vi på Geger-beach og i dag er det den siste musikkoppgaven og litt trening som står på programmet, så livet går som normalt her nede fortsatt. Nå er det bare 2 uker igjen til siste eksamen, noe som igjen betyr at hjemreisen er faretruende nær. Selv om vi ikke har lyst å dra fra livet på Bali, gleder vi oss til å komme hjem til familie og venner igjen også.
Ciao!
torsdag 23. oktober 2008
Å så ble det mørkt...
Er det noe man bare må lære seg her på Bali, enten man vil eller ikke, så er det å smøre seg med tålmodighet. Det kan føles ganske hjelpesløst når taxisjåføren spiller dum og kjører deg gjennom den verste trafikkorken slik at timinutters-turen til stranda plutselig tar 45 minutter, når det jobber 15 stk i en butikk uten kunder – og betalingen fortsatt tar en halvtime eller når du har sittet å ventet en time på maten din - men først når du har spist opp kommer colaen. Alt dette har vi stort sett lært oss å leve med, men i går tok kaka.
Da strømmen gikk i 8 tiden (er tredje gang så langt at alt blir mørklagt), mens flertallet stod i dusjen, i speilet og sminket seg eller i klesskapet for å finne kveldens antrekk var det ikke helt ønskelig med et strømbrudd. Hele gata ble svart, og da snakker vi ”midt på natten i desember”-svart. Hvorfor strømmen gikk har vi ingen anelse om, det var stjerneklar himmel ute så uvær var det hvertfall ikke. Etter fem minutter kom lysene tilbake hos de fleste over veien, og etter nye fem hos de ved siden av oss og nedover gata også. Men hos oss drøyde det en smule lenger…
Da det hadde vært mørkt i en times tid, og rommene begynte å bli grådig varme siden aircondition var ute, gikk vi bort i resepsjonen for å høre om det var noen som visste noe mer. Der satt gjengen – en 10-15 stykker, som egentlig aldri gjør noe annet enn å sitte der å se på de andre jobbe, og lo og koste seg under en nødlampe. Vi gikk bort og spurte om de visste noe om når lyset ville komme tilbake? Alle andre hadde tross alt hatt lys en god stund. Det briljante svaret vi fikk var ”I don’t know, I’m a bartender it’s not my job”. Greit nok, vi kan ikke alle være teknisk anlagt, og spørsmålet ble omformulert til ”is there anyone doing anything about it?”. Og svaret? ”No, hehehe”. Det virket nesten som om de var overbevist om at hvis de bare satt der lenge nok, ville nok det hele ordne seg av seg selv. Klokken tikket og vi ble nødt til å finne vår egen løsning på problemet, for her så det ikke ut til å bli stort til vors på en god stund. Løsningen ble Ultimo. Vi pakket med oss sminkesakene, ble sett litt rart på et par ganger da vi dro dem opp på toalettet der borte, men kom fort i stemning igjen. Etter et par timer kom ryktene om at lyset var tilbake, og det ble kjapt god gang ved bassengbaren. Resultatet, etter en god del oppgitthet og frustrasjon, ble altså nok en vellykket kveld =)
Da strømmen gikk i 8 tiden (er tredje gang så langt at alt blir mørklagt), mens flertallet stod i dusjen, i speilet og sminket seg eller i klesskapet for å finne kveldens antrekk var det ikke helt ønskelig med et strømbrudd. Hele gata ble svart, og da snakker vi ”midt på natten i desember”-svart. Hvorfor strømmen gikk har vi ingen anelse om, det var stjerneklar himmel ute så uvær var det hvertfall ikke. Etter fem minutter kom lysene tilbake hos de fleste over veien, og etter nye fem hos de ved siden av oss og nedover gata også. Men hos oss drøyde det en smule lenger…
Da det hadde vært mørkt i en times tid, og rommene begynte å bli grådig varme siden aircondition var ute, gikk vi bort i resepsjonen for å høre om det var noen som visste noe mer. Der satt gjengen – en 10-15 stykker, som egentlig aldri gjør noe annet enn å sitte der å se på de andre jobbe, og lo og koste seg under en nødlampe. Vi gikk bort og spurte om de visste noe om når lyset ville komme tilbake? Alle andre hadde tross alt hatt lys en god stund. Det briljante svaret vi fikk var ”I don’t know, I’m a bartender it’s not my job”. Greit nok, vi kan ikke alle være teknisk anlagt, og spørsmålet ble omformulert til ”is there anyone doing anything about it?”. Og svaret? ”No, hehehe”. Det virket nesten som om de var overbevist om at hvis de bare satt der lenge nok, ville nok det hele ordne seg av seg selv. Klokken tikket og vi ble nødt til å finne vår egen løsning på problemet, for her så det ikke ut til å bli stort til vors på en god stund. Løsningen ble Ultimo. Vi pakket med oss sminkesakene, ble sett litt rart på et par ganger da vi dro dem opp på toalettet der borte, men kom fort i stemning igjen. Etter et par timer kom ryktene om at lyset var tilbake, og det ble kjapt god gang ved bassengbaren. Resultatet, etter en god del oppgitthet og frustrasjon, ble altså nok en vellykket kveld =)
lørdag 18. oktober 2008
Nusa Dua
I dag var jeg, Maria, Marie, Kamilla og Tina på tur til Nusa Dua for å kjøre vannscooter. Etter en god frokost på Cafe Bali dro vi av gårde. Vi hadde fått beskjed om å dra til Westin hotell, og det hotellet som møtte oss da vi kom frem tror jeg ville imponert de fleste. Selve hotellområdet var som en egen adskilt verden - en verden av luksus. En resepsjon på størrelse med en idrettshall, svømmebasseng med egen sklie og foss, himmelseng lignende solsenger osv. Vi spiste middag der senere på dagen, og selv om vi er ganske bortskjemte på gode restauranter her nede toppet denne middagen ganske mye.
Nusa Dua er tydeligvis et vannsportsentrum her nede. Vi fikk tilbud om alt fra dykking og snorkling, til paragliding og bananbåt. Men denne gangen var det altså vannscooter som stod på programmet. Ingen av oss hadde prøvd det før og alle gledet seg grønne. Selv om vi bare fikk en veldig kort halvtime hver var det absolutt verdt det. Det var utrolig morsomt å få lov å rase frem og tilbake over vannet mens vannspruten stod. Etter den knappe halvtimen som føltes som 10 minutt, slappet vi av på stranda ved Westin hotellet, før vi dro hjem igjen til Poolparty på Ananda.
Denne uken blir det arrangert et stort sportsarrangement her på Bali – Asian Beach Games 2008. Arrangementet foregår flere steder på Bali, har over 30 000 deltagere fra 45 land, som skal konkurrere i 19 ulike ”beachgames”. Grenene er alt fra surfing, jetski, svømming, sandhåndball, sandfotball, bryting og ikke minst sandvolleyball! Finalene i sandvolleyball går neste lørdag i Sanur, som bare er en halvtime fra oss, så meg og Maria har veldig lyst å dra og se på. Nå er det ingen stor verdensserieturnering dette her, det er bare asiatiske land som er med, men de beste lagene fra både Kina og Japan er med, så finalene burde hvertfall bli bra. I tillegg skal surfekonkurransene gå på Kuta Beach hele uka, så vi satser på å få sett litt der også.
Et langt feriereferat kommer så snart vi gidder sette oss ned for å skrive det, men akkurat nå holder vi på med den andre musikkoppgaven som skal leveres på mandag, så det som blir til av pc-tid går med til den. For de som er lei av å vente har vi i det minste fått lagt ut en del bilder fra Gili på facebookgruppen. Håper alle har det fint hjemme så lenge (vi hører rykter om at det begynner å bli litt kjølig – og vi nyter det).
Ciao!
Nusa Dua er tydeligvis et vannsportsentrum her nede. Vi fikk tilbud om alt fra dykking og snorkling, til paragliding og bananbåt. Men denne gangen var det altså vannscooter som stod på programmet. Ingen av oss hadde prøvd det før og alle gledet seg grønne. Selv om vi bare fikk en veldig kort halvtime hver var det absolutt verdt det. Det var utrolig morsomt å få lov å rase frem og tilbake over vannet mens vannspruten stod. Etter den knappe halvtimen som føltes som 10 minutt, slappet vi av på stranda ved Westin hotellet, før vi dro hjem igjen til Poolparty på Ananda.
Denne uken blir det arrangert et stort sportsarrangement her på Bali – Asian Beach Games 2008. Arrangementet foregår flere steder på Bali, har over 30 000 deltagere fra 45 land, som skal konkurrere i 19 ulike ”beachgames”. Grenene er alt fra surfing, jetski, svømming, sandhåndball, sandfotball, bryting og ikke minst sandvolleyball! Finalene i sandvolleyball går neste lørdag i Sanur, som bare er en halvtime fra oss, så meg og Maria har veldig lyst å dra og se på. Nå er det ingen stor verdensserieturnering dette her, det er bare asiatiske land som er med, men de beste lagene fra både Kina og Japan er med, så finalene burde hvertfall bli bra. I tillegg skal surfekonkurransene gå på Kuta Beach hele uka, så vi satser på å få sett litt der også.
Et langt feriereferat kommer så snart vi gidder sette oss ned for å skrive det, men akkurat nå holder vi på med den andre musikkoppgaven som skal leveres på mandag, så det som blir til av pc-tid går med til den. For de som er lei av å vente har vi i det minste fått lagt ut en del bilder fra Gili på facebookgruppen. Håper alle har det fint hjemme så lenge (vi hører rykter om at det begynner å bli litt kjølig – og vi nyter det).
Ciao!
onsdag 8. oktober 2008
All the small things...
Så var vi endelig ferdige med ex.phil og klar for ferie! Eksamen gikk rimelig greit, vi fikk nøyaktig samme oppgave som på prøveeksamen, og i og med at den gikk rimelig bra så tørr jeg påstå at vi begge kommer til å stå. Og en vel overstått eksamen må jo selvfølgelig feires, så i kveld blir det party! Etter det har vi en dag å komme oss på igjen her på Ananda, før vi fredags morgen går om bord seilbåten vår og skal drive øyhopping i 5 dager. Skal bli deilig å få koblet sikkelig ut etter den siste uken med intensiv lesing. Tanen skal jobbes heftig med, postkortene skal endelig skrives (så alle som mener de har rett på eller bare ønsker seg et postkort må levere adresse i innboksen på facebook snarest) og ellers skal vi bare nyte livet.
Flere av øyene vi skal besøke er rimelig bortgjemt og har blant annet ikke biler – noe som skal bli ganske deilig å slippe unna for en stund. Trafikken her nede er virkelig et kapitel for seg selv! ALLE kjører scooter, alene, to, tre, eller til og med fire på samme. Her kan bokstaveligtalt hele familien dra på tur… Du kan ikke gå en meter uten å få øye på en scooter, men taxiene er det verre med. Eller det vil si, skal du tvers over veien for å kjøpe vann blir du burtet på av 15 taxier før du er hjemme igjen, men skal du hjem fra stranda en dag kan du vedde på at det ikke finnes en eneste en å oppdrive. Vi har lært oss noen forhåndsregler når det kommer til det å ta taxi. Kjør bare med taxisjåfører som er villige til å skru på takstometeret – ellers blir du unntaksløst snytt, ha småpenger på deg – da de aldri har vekslepenger og sitt i baksetet – selv om de fleste er greie finnes det de som oppfører seg som de er perverse 12-åringer og det kan bli en smule ubehagelig. Men alt har gått veldig greit så langt, og vi er flinke med å aldri ta taxi hjem fra byen alene.
Ellers så har regntiden satt inn, og det merkes. I går tror jeg de fleste var sikre på at hele himmelen skulle falle ned. Når vi sier det regner kattunger hjemme, så regner det i så fall elefanter her! Og nå skal det sies at vi som har bodd tre år på Sand har hatt vår del med regn, så egentlig så føles det nesten litt som hjemme. Det regner heldigvis mest om natten, og skulle det komme et regnskyll om dagen så forsvinner det stort sett like raskt som det kom. Men i går var altså ett unntak. Det regnet omtrent hele dagen, og da meg og Trine kom fra trening fikk vi dusjen på vei fra taxien og inn på hotellet. I tillegg lynet og tordnet det heftig, og surprise-surprise så gikk strømmen.
Nå har vi jo vært her i over en måned og begynner å bli ganske godt kjent med en del av de andre som går her. Det er utrolig mange hyggelige mennesker samlet på et sted etter vår mening. Men vi har skaffet oss andre bekjente også, eller jeg burde kanskje heller si husdyr. Nå er det ikke sånn at vi har vært på marked og kjøpt oss en liten ape-baby eller noe (som noen gjorde i fjor…), husdyrene våre er egentlig ikke særlig sterkt ønsket i bungalowen, men vi har lært oss å stort sett leve fredelig i fellesskap. Dealen er noe sånn som at så lenge de ikke plager oss (*les: befinner seg i nærheten av sengene våre) så skal ikke vi spraye dem ned med myggspray. Samling består så langt av Sander-Salamander og Markus-Mus – som nylig ble omdøpt til Mr. Jingles. Mr. Jingles følger dealen ganske godt, i og med at han bare løper rundt og gnager i taket vårt. Sander på den andre siden lever farlig for tiden, etter at jeg knep han bak sengen min kvelden Maria var på vulkantur. Men Maria har bed om nåde på Sanders vegne, så han lever enda – inntil videre…
Og der slutter også dagens blogg, så inntil videre…
Flere av øyene vi skal besøke er rimelig bortgjemt og har blant annet ikke biler – noe som skal bli ganske deilig å slippe unna for en stund. Trafikken her nede er virkelig et kapitel for seg selv! ALLE kjører scooter, alene, to, tre, eller til og med fire på samme. Her kan bokstaveligtalt hele familien dra på tur… Du kan ikke gå en meter uten å få øye på en scooter, men taxiene er det verre med. Eller det vil si, skal du tvers over veien for å kjøpe vann blir du burtet på av 15 taxier før du er hjemme igjen, men skal du hjem fra stranda en dag kan du vedde på at det ikke finnes en eneste en å oppdrive. Vi har lært oss noen forhåndsregler når det kommer til det å ta taxi. Kjør bare med taxisjåfører som er villige til å skru på takstometeret – ellers blir du unntaksløst snytt, ha småpenger på deg – da de aldri har vekslepenger og sitt i baksetet – selv om de fleste er greie finnes det de som oppfører seg som de er perverse 12-åringer og det kan bli en smule ubehagelig. Men alt har gått veldig greit så langt, og vi er flinke med å aldri ta taxi hjem fra byen alene.
Ellers så har regntiden satt inn, og det merkes. I går tror jeg de fleste var sikre på at hele himmelen skulle falle ned. Når vi sier det regner kattunger hjemme, så regner det i så fall elefanter her! Og nå skal det sies at vi som har bodd tre år på Sand har hatt vår del med regn, så egentlig så føles det nesten litt som hjemme. Det regner heldigvis mest om natten, og skulle det komme et regnskyll om dagen så forsvinner det stort sett like raskt som det kom. Men i går var altså ett unntak. Det regnet omtrent hele dagen, og da meg og Trine kom fra trening fikk vi dusjen på vei fra taxien og inn på hotellet. I tillegg lynet og tordnet det heftig, og surprise-surprise så gikk strømmen.
Nå har vi jo vært her i over en måned og begynner å bli ganske godt kjent med en del av de andre som går her. Det er utrolig mange hyggelige mennesker samlet på et sted etter vår mening. Men vi har skaffet oss andre bekjente også, eller jeg burde kanskje heller si husdyr. Nå er det ikke sånn at vi har vært på marked og kjøpt oss en liten ape-baby eller noe (som noen gjorde i fjor…), husdyrene våre er egentlig ikke særlig sterkt ønsket i bungalowen, men vi har lært oss å stort sett leve fredelig i fellesskap. Dealen er noe sånn som at så lenge de ikke plager oss (*les: befinner seg i nærheten av sengene våre) så skal ikke vi spraye dem ned med myggspray. Samling består så langt av Sander-Salamander og Markus-Mus – som nylig ble omdøpt til Mr. Jingles. Mr. Jingles følger dealen ganske godt, i og med at han bare løper rundt og gnager i taket vårt. Sander på den andre siden lever farlig for tiden, etter at jeg knep han bak sengen min kvelden Maria var på vulkantur. Men Maria har bed om nåde på Sanders vegne, så han lever enda – inntil videre…
Og der slutter også dagens blogg, så inntil videre…
lørdag 4. oktober 2008
Vulkantur og dykkartur!
Som sagt så var eg på vulkantur på lørdag, som blei ein ganske slitsom men fin tur. Me kjørte herfrå på fredag, og var innom ein fuglepark og ein reptilpark på veien, der me blant anna fekk halda øgler, skilpadder og fargerike fuglar. Eg var gira på å ha ein slange rundt halsen, men dei hadde foringsdag i dag så me måtte heller stå og betrakta dei når dei slukte heile fuglar. Nammnamm.... Etter ei stund gjekk turen vidare til Ubud, ein liten koslig by litt opp mot fjella. Her blei eg forøvrig svindla, altså eg blei lurt til å kjøpe et "sølv"-smykke, av nåken klissete selgarar. Me åt middag her, og så gjekk turen vidare oppover. Me kom til ein liten landsby, der me sov på et, rett og slett, stygt hotell. Men det gjorde ingenting, for me skulle uansett stå opp kl 3 om natta for å gå opp til Mon Batur. Og dette blei ein mykje tyngre tur en alle hadde forventa! Det blei altså et to timar langt hardslit opp tusen høgdemeter. Merka på kondisen at det har blitt ein par turar for mange på byen, for å sei det sånn! Bedre var det jo ikkje når me gjekk i tussmørket heile veien opp, og me måtte omtrent føle oss fram på smale stiar med masse lause vulkansteinar. Me hadde ei lommelykt fordelt på 4 stykke, så det hjalp ikkje akkurat så masse! Eg er glad ho som gjekk framfor meg hadde kvite sko, sånn at eg kunne sjå kor so plasserte føtna :) Men me kom oss omsider til toppen, der me fekk nyte ein heilt fantastisk nydeling soloppgong! Det var verdt å slite seg opp der, for å sei det sånn. Vulkankrateret var enormt, men det var ikkje akkurat sånn at me kunne sjå lavaen boble nedi eit hol, noko me trudde me kom til å sjå fordi det er ein akti vulkan. Men me såg masse damp stige opp her og der. Etter å ha leika oss med søte apar som fekk heile peanøttposen min, gjekk me sultne og trøtte ned igjen, og kjørte heim :)
Og so må eg jo berre få skryta av at eg har tatt dykkarlappen! Det blei gjort sist helg på ein tur til Tulamben. Det gjorte me 4 dykk, blant anna ned til et skipsvrak frå andre verdenskrig. Verden under vatn er heilt fantastisk, og det er utrulig mykje fint å sjå. Absolutt noko eg vil gjere meir av for å sei det sånn! Det einaste problemet er at eg har vanskelig for å utligne trykket i øyrene, som er litt dumt. Eg vil jo helst ned på djupet utan å sprenge trommehinnene mine. Men med litt tid og litt smerte så kom eg meg til slutt ned på 11 meter :)
No sitte me på cafe bali og har ete ein god frokost. Men me får nok snart gå bort på rommet igjen og kosa oss med filosofi og etikk :D
Trimakasi!
Og so må eg jo berre få skryta av at eg har tatt dykkarlappen! Det blei gjort sist helg på ein tur til Tulamben. Det gjorte me 4 dykk, blant anna ned til et skipsvrak frå andre verdenskrig. Verden under vatn er heilt fantastisk, og det er utrulig mykje fint å sjå. Absolutt noko eg vil gjere meir av for å sei det sånn! Det einaste problemet er at eg har vanskelig for å utligne trykket i øyrene, som er litt dumt. Eg vil jo helst ned på djupet utan å sprenge trommehinnene mine. Men med litt tid og litt smerte så kom eg meg til slutt ned på 11 meter :)
No sitte me på cafe bali og har ete ein god frokost. Men me får nok snart gå bort på rommet igjen og kosa oss med filosofi og etikk :D
Trimakasi!
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
