Er det noe man bare må lære seg her på Bali, enten man vil eller ikke, så er det å smøre seg med tålmodighet. Det kan føles ganske hjelpesløst når taxisjåføren spiller dum og kjører deg gjennom den verste trafikkorken slik at timinutters-turen til stranda plutselig tar 45 minutter, når det jobber 15 stk i en butikk uten kunder – og betalingen fortsatt tar en halvtime eller når du har sittet å ventet en time på maten din - men først når du har spist opp kommer colaen. Alt dette har vi stort sett lært oss å leve med, men i går tok kaka.
Da strømmen gikk i 8 tiden (er tredje gang så langt at alt blir mørklagt), mens flertallet stod i dusjen, i speilet og sminket seg eller i klesskapet for å finne kveldens antrekk var det ikke helt ønskelig med et strømbrudd. Hele gata ble svart, og da snakker vi ”midt på natten i desember”-svart. Hvorfor strømmen gikk har vi ingen anelse om, det var stjerneklar himmel ute så uvær var det hvertfall ikke. Etter fem minutter kom lysene tilbake hos de fleste over veien, og etter nye fem hos de ved siden av oss og nedover gata også. Men hos oss drøyde det en smule lenger…
Da det hadde vært mørkt i en times tid, og rommene begynte å bli grådig varme siden aircondition var ute, gikk vi bort i resepsjonen for å høre om det var noen som visste noe mer. Der satt gjengen – en 10-15 stykker, som egentlig aldri gjør noe annet enn å sitte der å se på de andre jobbe, og lo og koste seg under en nødlampe. Vi gikk bort og spurte om de visste noe om når lyset ville komme tilbake? Alle andre hadde tross alt hatt lys en god stund. Det briljante svaret vi fikk var ”I don’t know, I’m a bartender it’s not my job”. Greit nok, vi kan ikke alle være teknisk anlagt, og spørsmålet ble omformulert til ”is there anyone doing anything about it?”. Og svaret? ”No, hehehe”. Det virket nesten som om de var overbevist om at hvis de bare satt der lenge nok, ville nok det hele ordne seg av seg selv. Klokken tikket og vi ble nødt til å finne vår egen løsning på problemet, for her så det ikke ut til å bli stort til vors på en god stund. Løsningen ble Ultimo. Vi pakket med oss sminkesakene, ble sett litt rart på et par ganger da vi dro dem opp på toalettet der borte, men kom fort i stemning igjen. Etter et par timer kom ryktene om at lyset var tilbake, og det ble kjapt god gang ved bassengbaren. Resultatet, etter en god del oppgitthet og frustrasjon, ble altså nok en vellykket kveld =)
torsdag 23. oktober 2008
lørdag 18. oktober 2008
Nusa Dua
I dag var jeg, Maria, Marie, Kamilla og Tina på tur til Nusa Dua for å kjøre vannscooter. Etter en god frokost på Cafe Bali dro vi av gårde. Vi hadde fått beskjed om å dra til Westin hotell, og det hotellet som møtte oss da vi kom frem tror jeg ville imponert de fleste. Selve hotellområdet var som en egen adskilt verden - en verden av luksus. En resepsjon på størrelse med en idrettshall, svømmebasseng med egen sklie og foss, himmelseng lignende solsenger osv. Vi spiste middag der senere på dagen, og selv om vi er ganske bortskjemte på gode restauranter her nede toppet denne middagen ganske mye.
Nusa Dua er tydeligvis et vannsportsentrum her nede. Vi fikk tilbud om alt fra dykking og snorkling, til paragliding og bananbåt. Men denne gangen var det altså vannscooter som stod på programmet. Ingen av oss hadde prøvd det før og alle gledet seg grønne. Selv om vi bare fikk en veldig kort halvtime hver var det absolutt verdt det. Det var utrolig morsomt å få lov å rase frem og tilbake over vannet mens vannspruten stod. Etter den knappe halvtimen som føltes som 10 minutt, slappet vi av på stranda ved Westin hotellet, før vi dro hjem igjen til Poolparty på Ananda.
Denne uken blir det arrangert et stort sportsarrangement her på Bali – Asian Beach Games 2008. Arrangementet foregår flere steder på Bali, har over 30 000 deltagere fra 45 land, som skal konkurrere i 19 ulike ”beachgames”. Grenene er alt fra surfing, jetski, svømming, sandhåndball, sandfotball, bryting og ikke minst sandvolleyball! Finalene i sandvolleyball går neste lørdag i Sanur, som bare er en halvtime fra oss, så meg og Maria har veldig lyst å dra og se på. Nå er det ingen stor verdensserieturnering dette her, det er bare asiatiske land som er med, men de beste lagene fra både Kina og Japan er med, så finalene burde hvertfall bli bra. I tillegg skal surfekonkurransene gå på Kuta Beach hele uka, så vi satser på å få sett litt der også.
Et langt feriereferat kommer så snart vi gidder sette oss ned for å skrive det, men akkurat nå holder vi på med den andre musikkoppgaven som skal leveres på mandag, så det som blir til av pc-tid går med til den. For de som er lei av å vente har vi i det minste fått lagt ut en del bilder fra Gili på facebookgruppen. Håper alle har det fint hjemme så lenge (vi hører rykter om at det begynner å bli litt kjølig – og vi nyter det).
Ciao!
Nusa Dua er tydeligvis et vannsportsentrum her nede. Vi fikk tilbud om alt fra dykking og snorkling, til paragliding og bananbåt. Men denne gangen var det altså vannscooter som stod på programmet. Ingen av oss hadde prøvd det før og alle gledet seg grønne. Selv om vi bare fikk en veldig kort halvtime hver var det absolutt verdt det. Det var utrolig morsomt å få lov å rase frem og tilbake over vannet mens vannspruten stod. Etter den knappe halvtimen som føltes som 10 minutt, slappet vi av på stranda ved Westin hotellet, før vi dro hjem igjen til Poolparty på Ananda.
Denne uken blir det arrangert et stort sportsarrangement her på Bali – Asian Beach Games 2008. Arrangementet foregår flere steder på Bali, har over 30 000 deltagere fra 45 land, som skal konkurrere i 19 ulike ”beachgames”. Grenene er alt fra surfing, jetski, svømming, sandhåndball, sandfotball, bryting og ikke minst sandvolleyball! Finalene i sandvolleyball går neste lørdag i Sanur, som bare er en halvtime fra oss, så meg og Maria har veldig lyst å dra og se på. Nå er det ingen stor verdensserieturnering dette her, det er bare asiatiske land som er med, men de beste lagene fra både Kina og Japan er med, så finalene burde hvertfall bli bra. I tillegg skal surfekonkurransene gå på Kuta Beach hele uka, så vi satser på å få sett litt der også.
Et langt feriereferat kommer så snart vi gidder sette oss ned for å skrive det, men akkurat nå holder vi på med den andre musikkoppgaven som skal leveres på mandag, så det som blir til av pc-tid går med til den. For de som er lei av å vente har vi i det minste fått lagt ut en del bilder fra Gili på facebookgruppen. Håper alle har det fint hjemme så lenge (vi hører rykter om at det begynner å bli litt kjølig – og vi nyter det).
Ciao!
onsdag 8. oktober 2008
All the small things...
Så var vi endelig ferdige med ex.phil og klar for ferie! Eksamen gikk rimelig greit, vi fikk nøyaktig samme oppgave som på prøveeksamen, og i og med at den gikk rimelig bra så tørr jeg påstå at vi begge kommer til å stå. Og en vel overstått eksamen må jo selvfølgelig feires, så i kveld blir det party! Etter det har vi en dag å komme oss på igjen her på Ananda, før vi fredags morgen går om bord seilbåten vår og skal drive øyhopping i 5 dager. Skal bli deilig å få koblet sikkelig ut etter den siste uken med intensiv lesing. Tanen skal jobbes heftig med, postkortene skal endelig skrives (så alle som mener de har rett på eller bare ønsker seg et postkort må levere adresse i innboksen på facebook snarest) og ellers skal vi bare nyte livet.
Flere av øyene vi skal besøke er rimelig bortgjemt og har blant annet ikke biler – noe som skal bli ganske deilig å slippe unna for en stund. Trafikken her nede er virkelig et kapitel for seg selv! ALLE kjører scooter, alene, to, tre, eller til og med fire på samme. Her kan bokstaveligtalt hele familien dra på tur… Du kan ikke gå en meter uten å få øye på en scooter, men taxiene er det verre med. Eller det vil si, skal du tvers over veien for å kjøpe vann blir du burtet på av 15 taxier før du er hjemme igjen, men skal du hjem fra stranda en dag kan du vedde på at det ikke finnes en eneste en å oppdrive. Vi har lært oss noen forhåndsregler når det kommer til det å ta taxi. Kjør bare med taxisjåfører som er villige til å skru på takstometeret – ellers blir du unntaksløst snytt, ha småpenger på deg – da de aldri har vekslepenger og sitt i baksetet – selv om de fleste er greie finnes det de som oppfører seg som de er perverse 12-åringer og det kan bli en smule ubehagelig. Men alt har gått veldig greit så langt, og vi er flinke med å aldri ta taxi hjem fra byen alene.
Ellers så har regntiden satt inn, og det merkes. I går tror jeg de fleste var sikre på at hele himmelen skulle falle ned. Når vi sier det regner kattunger hjemme, så regner det i så fall elefanter her! Og nå skal det sies at vi som har bodd tre år på Sand har hatt vår del med regn, så egentlig så føles det nesten litt som hjemme. Det regner heldigvis mest om natten, og skulle det komme et regnskyll om dagen så forsvinner det stort sett like raskt som det kom. Men i går var altså ett unntak. Det regnet omtrent hele dagen, og da meg og Trine kom fra trening fikk vi dusjen på vei fra taxien og inn på hotellet. I tillegg lynet og tordnet det heftig, og surprise-surprise så gikk strømmen.
Nå har vi jo vært her i over en måned og begynner å bli ganske godt kjent med en del av de andre som går her. Det er utrolig mange hyggelige mennesker samlet på et sted etter vår mening. Men vi har skaffet oss andre bekjente også, eller jeg burde kanskje heller si husdyr. Nå er det ikke sånn at vi har vært på marked og kjøpt oss en liten ape-baby eller noe (som noen gjorde i fjor…), husdyrene våre er egentlig ikke særlig sterkt ønsket i bungalowen, men vi har lært oss å stort sett leve fredelig i fellesskap. Dealen er noe sånn som at så lenge de ikke plager oss (*les: befinner seg i nærheten av sengene våre) så skal ikke vi spraye dem ned med myggspray. Samling består så langt av Sander-Salamander og Markus-Mus – som nylig ble omdøpt til Mr. Jingles. Mr. Jingles følger dealen ganske godt, i og med at han bare løper rundt og gnager i taket vårt. Sander på den andre siden lever farlig for tiden, etter at jeg knep han bak sengen min kvelden Maria var på vulkantur. Men Maria har bed om nåde på Sanders vegne, så han lever enda – inntil videre…
Og der slutter også dagens blogg, så inntil videre…
Flere av øyene vi skal besøke er rimelig bortgjemt og har blant annet ikke biler – noe som skal bli ganske deilig å slippe unna for en stund. Trafikken her nede er virkelig et kapitel for seg selv! ALLE kjører scooter, alene, to, tre, eller til og med fire på samme. Her kan bokstaveligtalt hele familien dra på tur… Du kan ikke gå en meter uten å få øye på en scooter, men taxiene er det verre med. Eller det vil si, skal du tvers over veien for å kjøpe vann blir du burtet på av 15 taxier før du er hjemme igjen, men skal du hjem fra stranda en dag kan du vedde på at det ikke finnes en eneste en å oppdrive. Vi har lært oss noen forhåndsregler når det kommer til det å ta taxi. Kjør bare med taxisjåfører som er villige til å skru på takstometeret – ellers blir du unntaksløst snytt, ha småpenger på deg – da de aldri har vekslepenger og sitt i baksetet – selv om de fleste er greie finnes det de som oppfører seg som de er perverse 12-åringer og det kan bli en smule ubehagelig. Men alt har gått veldig greit så langt, og vi er flinke med å aldri ta taxi hjem fra byen alene.
Ellers så har regntiden satt inn, og det merkes. I går tror jeg de fleste var sikre på at hele himmelen skulle falle ned. Når vi sier det regner kattunger hjemme, så regner det i så fall elefanter her! Og nå skal det sies at vi som har bodd tre år på Sand har hatt vår del med regn, så egentlig så føles det nesten litt som hjemme. Det regner heldigvis mest om natten, og skulle det komme et regnskyll om dagen så forsvinner det stort sett like raskt som det kom. Men i går var altså ett unntak. Det regnet omtrent hele dagen, og da meg og Trine kom fra trening fikk vi dusjen på vei fra taxien og inn på hotellet. I tillegg lynet og tordnet det heftig, og surprise-surprise så gikk strømmen.
Nå har vi jo vært her i over en måned og begynner å bli ganske godt kjent med en del av de andre som går her. Det er utrolig mange hyggelige mennesker samlet på et sted etter vår mening. Men vi har skaffet oss andre bekjente også, eller jeg burde kanskje heller si husdyr. Nå er det ikke sånn at vi har vært på marked og kjøpt oss en liten ape-baby eller noe (som noen gjorde i fjor…), husdyrene våre er egentlig ikke særlig sterkt ønsket i bungalowen, men vi har lært oss å stort sett leve fredelig i fellesskap. Dealen er noe sånn som at så lenge de ikke plager oss (*les: befinner seg i nærheten av sengene våre) så skal ikke vi spraye dem ned med myggspray. Samling består så langt av Sander-Salamander og Markus-Mus – som nylig ble omdøpt til Mr. Jingles. Mr. Jingles følger dealen ganske godt, i og med at han bare løper rundt og gnager i taket vårt. Sander på den andre siden lever farlig for tiden, etter at jeg knep han bak sengen min kvelden Maria var på vulkantur. Men Maria har bed om nåde på Sanders vegne, så han lever enda – inntil videre…
Og der slutter også dagens blogg, så inntil videre…
lørdag 4. oktober 2008
Vulkantur og dykkartur!
Som sagt så var eg på vulkantur på lørdag, som blei ein ganske slitsom men fin tur. Me kjørte herfrå på fredag, og var innom ein fuglepark og ein reptilpark på veien, der me blant anna fekk halda øgler, skilpadder og fargerike fuglar. Eg var gira på å ha ein slange rundt halsen, men dei hadde foringsdag i dag så me måtte heller stå og betrakta dei når dei slukte heile fuglar. Nammnamm.... Etter ei stund gjekk turen vidare til Ubud, ein liten koslig by litt opp mot fjella. Her blei eg forøvrig svindla, altså eg blei lurt til å kjøpe et "sølv"-smykke, av nåken klissete selgarar. Me åt middag her, og så gjekk turen vidare oppover. Me kom til ein liten landsby, der me sov på et, rett og slett, stygt hotell. Men det gjorde ingenting, for me skulle uansett stå opp kl 3 om natta for å gå opp til Mon Batur. Og dette blei ein mykje tyngre tur en alle hadde forventa! Det blei altså et to timar langt hardslit opp tusen høgdemeter. Merka på kondisen at det har blitt ein par turar for mange på byen, for å sei det sånn! Bedre var det jo ikkje når me gjekk i tussmørket heile veien opp, og me måtte omtrent føle oss fram på smale stiar med masse lause vulkansteinar. Me hadde ei lommelykt fordelt på 4 stykke, så det hjalp ikkje akkurat så masse! Eg er glad ho som gjekk framfor meg hadde kvite sko, sånn at eg kunne sjå kor so plasserte føtna :) Men me kom oss omsider til toppen, der me fekk nyte ein heilt fantastisk nydeling soloppgong! Det var verdt å slite seg opp der, for å sei det sånn. Vulkankrateret var enormt, men det var ikkje akkurat sånn at me kunne sjå lavaen boble nedi eit hol, noko me trudde me kom til å sjå fordi det er ein akti vulkan. Men me såg masse damp stige opp her og der. Etter å ha leika oss med søte apar som fekk heile peanøttposen min, gjekk me sultne og trøtte ned igjen, og kjørte heim :)
Og so må eg jo berre få skryta av at eg har tatt dykkarlappen! Det blei gjort sist helg på ein tur til Tulamben. Det gjorte me 4 dykk, blant anna ned til et skipsvrak frå andre verdenskrig. Verden under vatn er heilt fantastisk, og det er utrulig mykje fint å sjå. Absolutt noko eg vil gjere meir av for å sei det sånn! Det einaste problemet er at eg har vanskelig for å utligne trykket i øyrene, som er litt dumt. Eg vil jo helst ned på djupet utan å sprenge trommehinnene mine. Men med litt tid og litt smerte så kom eg meg til slutt ned på 11 meter :)
No sitte me på cafe bali og har ete ein god frokost. Men me får nok snart gå bort på rommet igjen og kosa oss med filosofi og etikk :D
Trimakasi!
Og so må eg jo berre få skryta av at eg har tatt dykkarlappen! Det blei gjort sist helg på ein tur til Tulamben. Det gjorte me 4 dykk, blant anna ned til et skipsvrak frå andre verdenskrig. Verden under vatn er heilt fantastisk, og det er utrulig mykje fint å sjå. Absolutt noko eg vil gjere meir av for å sei det sånn! Det einaste problemet er at eg har vanskelig for å utligne trykket i øyrene, som er litt dumt. Eg vil jo helst ned på djupet utan å sprenge trommehinnene mine. Men med litt tid og litt smerte så kom eg meg til slutt ned på 11 meter :)
No sitte me på cafe bali og har ete ein god frokost. Men me får nok snart gå bort på rommet igjen og kosa oss med filosofi og etikk :D
Trimakasi!
fredag 3. oktober 2008
Snart i mål...
Så var første skippertak over. I dag har vi hatt prøveeksamen i ex.phil. De siste dagene har derfor gått med til å sitte inne og pugge Aristoteles, Platon, Kant og de som verre er. Og for de som lurte så er det ikke særlig givende, motiverende, morsomt osv å sitte inne å lese når bassenget og sola er rett utenfor døra... Men det må til. På onsdag har vi den endelige eksamen, så skippertak nr. 2 settes i gang på søndag. Vi har gitt oss selv et par dager lesefri. Maria er på vulkantur, mens jeg slapper av hjemme på Ananda. Og i morgen har vi booket oss en ny runde med spa slik at vi skal være klar til å sette inn det siste giret. Kommer vi oss i mål på onsdag så venter en uke med skoleferie her nede. Da er planen å leie seg en båt og drive øy-hopping, avslapping på høyt nivå og ekstrem-soling.
Dagene flyr forbi her nede, og i dag har vi vært her i nøyaktig en måned. Det føles mer som 2 uker... Det begynner så smått å gå opp for oss at vi faktisk skal bo her i 2 måneder til. Og i den anledning har vi hatt oss en runde på bintang (hvor du kan få kjøpt stort sett alt), og anskaffet oss både vannkoker, toast-jern og diverse kleshyller. Det er kanskje på tide at klærne får komme ut av kofferten. Så nå begynner vår lille bungalow å bli riktig så hjemmekoselig. Eneste minuset er at det norske flagget Maria hadde hengt opp utenfor døra vår ble knabbet under Charterfeber-festen sist uke.
Sist helg var Maria på dykkertur, mens jeg, Marie, Kamilla, Kamilla og Tina dro på tur til Dreamland beach og Padang Padang. Strendene her nede er helt ubeskrivelige. De er som tatt rett ut av en film. Vi dro til Dreamland først, noe jeg vil tro er noe av et paradis for de som er litt proffere surfere enn det vi har rukket å blitt enda. Gigantiske bølger! Vi valgte å beundre de som hoppet rundt på toppen av bølgene fra de litt tryggere solsengene. Etter et par timer i sola på Dreamland gikk turen videre til Padang Padang. Dette tror jeg må være noe av det nærmeste paradis jeg noensinne har vært. En liten, nydelig bortgjemt bukt med kritt hvit sand. Her ble vi liggende til solen begynte å nærme seg vannkanten. Så gikk turen hjem igjen, før vi spiste middag på Ultimo - en nydelig italiensk restaurant, med herlig mat som ligger tvers over gata for Ananda. Vi spiser som regel der minst 3 ganger i uken...
Ellers så har vi siden sist også rukket å teste ut Balis badeland, Waterbom. Man er aldri for gamle til å leke og vi var ganske så utslitt da vi kom hjem etter en hel dag med skiler, vannkrig og plasking i bassengene. Dermed ble det ingen tur ut den kvelden. I stedet bestilte vi take away på Ultimo og så The Notebook.
Skal prøve å oppdatere litt oftere (forstår på en del at tiden ikke flyr like fort hjemme), men lover ingenting. Men for de som venter på bilder så er det komt et par nye innslag i facebook gruppen:)
Ciao!
Dagene flyr forbi her nede, og i dag har vi vært her i nøyaktig en måned. Det føles mer som 2 uker... Det begynner så smått å gå opp for oss at vi faktisk skal bo her i 2 måneder til. Og i den anledning har vi hatt oss en runde på bintang (hvor du kan få kjøpt stort sett alt), og anskaffet oss både vannkoker, toast-jern og diverse kleshyller. Det er kanskje på tide at klærne får komme ut av kofferten. Så nå begynner vår lille bungalow å bli riktig så hjemmekoselig. Eneste minuset er at det norske flagget Maria hadde hengt opp utenfor døra vår ble knabbet under Charterfeber-festen sist uke.
Sist helg var Maria på dykkertur, mens jeg, Marie, Kamilla, Kamilla og Tina dro på tur til Dreamland beach og Padang Padang. Strendene her nede er helt ubeskrivelige. De er som tatt rett ut av en film. Vi dro til Dreamland først, noe jeg vil tro er noe av et paradis for de som er litt proffere surfere enn det vi har rukket å blitt enda. Gigantiske bølger! Vi valgte å beundre de som hoppet rundt på toppen av bølgene fra de litt tryggere solsengene. Etter et par timer i sola på Dreamland gikk turen videre til Padang Padang. Dette tror jeg må være noe av det nærmeste paradis jeg noensinne har vært. En liten, nydelig bortgjemt bukt med kritt hvit sand. Her ble vi liggende til solen begynte å nærme seg vannkanten. Så gikk turen hjem igjen, før vi spiste middag på Ultimo - en nydelig italiensk restaurant, med herlig mat som ligger tvers over gata for Ananda. Vi spiser som regel der minst 3 ganger i uken...
Ellers så har vi siden sist også rukket å teste ut Balis badeland, Waterbom. Man er aldri for gamle til å leke og vi var ganske så utslitt da vi kom hjem etter en hel dag med skiler, vannkrig og plasking i bassengene. Dermed ble det ingen tur ut den kvelden. I stedet bestilte vi take away på Ultimo og så The Notebook.
Skal prøve å oppdatere litt oftere (forstår på en del at tiden ikke flyr like fort hjemme), men lover ingenting. Men for de som venter på bilder så er det komt et par nye innslag i facebook gruppen:)
Ciao!
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
